skip to Main Content

Oppreisningserstatning

Oppreisning(serstatning) er erstatning for ”tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art”.

1.1. Lovhjemmel
Skadeserstatningsloven § 3-5:
”§ 3-5. (erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art.)
Den som forsettlig eller grovt aktløst har
a) voldt skade på person eller b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3,
kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.”

Skadeserstatningsloven § 3-3 :
Ӥ 3-3. (erstatning for visse personlige krenkelser m.m.)
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a. § 3-2a anvendes ikke. ”

1.2. Vilkår
Vilkårene for å få oppreisning(serstatning) er:
1) handling er utøvet med forsett (vilje) eller grov uaktsomhet, og
2) forårsaket personskade eller utøvet handling som nevnt i skl. § 3-3 (f eks voldtekt)
Forsettskravet/uaktsomhetskravet gjelder i forhold til aktuelle handling. Skadefølgene trenger ikke å være omfattet av forsettet/uaktsomheten. Selv om loven bruker ordet ”kan” så skal skadelidte ha oppreisning(serstatning) dersom vilkårene er tilfredsstilte.

1.3. Oppreisning(serstatning)ens størrelse
Det følger av lovens ordlyd at skadelidte skal gis den oppreisning(serstatning) man ”… finner rimelig …”. Vurderingen av oppreisning(serstatning)ens størrelse beror således på en rimelighetsvurdering, hvor en rekke forhold må tas i betraktning.

Av lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 20 (1991-92)) fremgår at oppreisning(serstatningen) skal erstatte: ”… fysiske smerter, angst og psykiske lidelser, plager og ulemper ellers, lengre sykehusopphold, hindringer i normal livsførsel med mer. …”.

Høyesterett har lagt til grunn at sentrale momenter ved vurdering av oppreisning(serstatning)ens størrelse er ”… handingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene…”.

I saker som gjelder seksuell omgang med barn under 14 år, seksuell omgang med barn under 16 år og misbruk av barn under 16 år under særlig skjerpende omstendigheter, skal det særlig legges vekt på ”… handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskaps-forhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.”.

Størrelsen på oppreisningserstatningen beror altså på en skjønnsmessig totalvurdering, hvor de sentrale momenter er:
– handlingens objektive grovhet
– skadevolderens skyld
– fornærmedes subjektive (egne) opplevelse av krenkelsen
– arten/omfanget av de påførte skadevirkningene.

I saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn vil man i tillegg vurdere:
– handlingens art
– hvor lang tid forholdet har pågått
– om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold/omsorgsforhold/avhengighetsforhold/tillitsforhold
– om handlingen er begått på en ”særlig smertefull eller krenkende måte”.

I noen saker er det laget standardsatser/normert erstatning, for eksempel i voldtektssaker. Denne standardiserte erstatningen kan imidlertid fravikes oppover og nedover dersom det foreligger særlige forhold (eks. fornærmede er mindreårig, det er flere overgripere osv.), men det skal ofte mye til før dette gjøres.

Påførte og fremtidige utgifter

2.1. Lovhjemmel
Skadeserstatningsloven § 3-1:
”§3-1. (erstatning for skade på person.) Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. …”

2.2. Vilkår mv
Høyesterett har lagt til grunn at erstatning er et supplement, altså subsidiær, til offentlige ytelser. Det betyr at fornærmede/skadelidte først må søke om dekning fra det offentlige, for eksempel NAV/Helfo. Dersom det offentlige ikke dekker utgiften kan krav fremmes mot den ansvarlige/Kontoret for voldsoffererstatning/forsikringsselskap.

Videre har Høyesterett lagt til grunn at fornærmede/skadelidte skal ha dekkes sine nødvendige og rimelige (påførte/fremtidige) utgifter.
Som eksempel kan nevnes Skolanddommen (Rt. 1993 s. 1547):
”… Skadeserstatningsloven §3-1 første ledd fastsetter at erstatningen skal dekke blant annet «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden». Forarbeidene til §3-1, som kom inn i skadeserstatningsloven i 1973, omhandler bare i begrenset utstrekning denne erstatningsposten. Det fremgår imidlertid at det som kan kreves dekket, er utgifter som er en nødvendig og rimelig følge av skaden. Jeg viser til Innstilling fra Erstatningslovkomiten (1971) 53 hvor dette er nevnt i tilknytning til praksis vedrørende allerede lidte utgifter. At et krav på erstatning for utgifter er begrenset til det som må anses nødvendig og rimelig, er et alminnelig anerkjent synspunkt som har vært fulgt i praksis ved tilkjennelse av erstatning for utgifter generelt sett. … Hvilke utgifter som vil være nødvendige og rimelige, må da – slik jeg ser det – vurderes i forhold til prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til det offentliges ytelser. Helse- og sosiallovgivningen tar sikte på å sikre befolkningen nødvendig og forsvarlig helsehjelp og å fremme trivsel og gode sosiale forhold. Ut fra prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, mener jeg at det offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten. …”.

Et eksempel på utgift som er nødvendig/rimelig og som ikke dekkes av det offentlige, og dermed kan kreves erstattet av skadevolder, er dekning av egenandeler til lege, sykehus mv.

Høyesterett har også lagt til grunn en utvidet dekning av medisinske/helsemessige utgifter hvor det offentlige tilbud ikke er tilgjengelig/tilstrekkelig. Et eksempel er den såkalte Psykologdommen:
”… Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap. Det må følge av dette at han, så langt mulig, benytter offentlige – refusjonsberettigede – helsetilbud. I vårt tilfelle legger jeg til grunn at i den utstrekning de ankende parter har anvendt ikke refusjonsberettiget psykologisk bistand, er det fordi det offentlige tilbudet ikke var tilgjengelig. Dette er dokumentert gjennom en lang rekke henvendelser. Overlege Weisæth har videre bekreftet at det er stor mangel på kvalifiserte terapeuter med ledig kapasitet innen det offentlige helseapparat for den type langvarig og komplisert terapi som det her var behov for. Jeg finner det da nokså klart at utgifter til privatfinansiert tilbud om kvalifisert psykologhjelp må aksepteres som erstatningsberettiget. Når det dernest gjelder de mer alternative behandlingsformer, må det – slik jeg ser det – trekkes en grense mot det som ikke kan anses medisinsk relevant. Men innenfor en slik ramme bør rettsvesenet være varsom med ytterligere å overprøve tilbud som den skadelidte benytter seg av for å bli frisk eller for å bedre sin helse, ganske særlig når behandlingen allerede er gjennomført. Jeg anser at slike utgifter – med et klart forbedringssiktemål – står i en annen stilling enn de mer langvarige fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn, der det offentlige tilbudet i utgangspunktet må danne en grense for det som er erstatningsberettiget, jf. Rt-2002-1436 med videre henvisninger. … ”)

2.3. Beregning av utgiftskrav
Hva som er dekningsmessig må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Det er viktig å sikre seg dokumentasjon/bevis for sine utgifter mv. Man må derfor huske å ta vare på kvitteringer osv. I utgangspunktet gjelder et prinsipp om full erstatning, altså at fornærmede/skadelidte skal stilles i den økonomiske situasjon som vedkommende ville ha vært i om skaden ikke hadde skjedd. I NOU 1994:20 pkt. 4.1.1. fremgår bl.a.:

”Etter gjeldende rett skal som nevnt skadelidte ha « full erstatning » for det økonomiske tapet han eller hun er påført ved skaden. Dette gjelder alle de fire tapsposter – lidt tap, påførte utgifter, tapt ervervsevne og merutgifter i fremtiden. Skadelidte skal stilles i den økonomiske stilling vedkommende ville vært om skaden ikke hadde inntruffet.”

Ved beregningen av erstatning for påførte/lidte utgifter skal det gis et rentetillegg.

Når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter så må beløpene neddiskonteres og det må gis et påslag for skatteulempe. Dette følger blant annet av NOU 1994:20 pkt. 7.7.2.:
”… Utgangspunktet er klart: også de fremtidige utgifter skal erstattes fullt ut. Når de dekkes ved et kapitalbeløp, skal det både skje en neddiskontering og et påslag for skatteulempen. …”
Ved beregningen av renter, neddiskontering, skattepåslag mv benyttes normalt spesielle dataprogrammer.

Påført og fremtidig inntektstap

3.1. Lovhjemmel
Skadeserstatningsloven § 3-1:
”§3-1. (erstatning for skade på person.) Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. …”

3.2. Vilkår mv
Med inntektstap menes både:
1) inntektstap som følge av redusert/bortfall av arbeidsevne i arbeidslivet mv
2) inntektstap som følge av redusert/bortfall av arbeidsevne i hjemmet mv
Begge former for inntektstap kan gi grunnlag for erstatning.

Når det gjelder beregning av inntektstap som følge av redusert/bortfall av arbeidsevnen i arbeidslivet tas det normalt utgangspunkt i lønns-/arbeidssituasjon på skadetidspunktet, samt at det kan sees hen til studiebakgrunn, arbeidserfaring mv. Erstatningen beregnes ved å se på hva fornærmede/skadelidte ville ha tjent uten skaden/dersom man ikke hadde blitt skadet, for så å trekke ifra hva man vil tjene med skaden. Dette blir ofte en skjønnsmessig vurdering. Videre må erstatningen justeres for skattemessige forhold mv.

Ved beregningen av inntektstap som følge av redusert/bortfall av arbeidsevnen i hjemmet sees hen til hvilke arbeidsoppgaver man utførte før uhellet,og sammenligner dette med hva man ikke lenger kan utføre som følge av skaden. I denne forbindelse skal det nevnes at ektefeller/samboere i et visst omfang forutsettes å omfordele arbeidsoppgaver.

Det benyttes ofte egne dataprogrammer for å beregne erstatning for inntektstap, herunder de skattemessige forhold mv.

Menerstatning

Menerstatning er erstatning for ”varig og betydelig skade av medisinsk art”, hvor det blant annet tas hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.

4.1. Lovhjemmel
Skadeserstatningsloven § 3-2:
”§ 3-2. (menerstatning.) Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet. Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter § 3-2a.”

4.2. Vilkår
Det kreves at skaden er ”varig”. Med varig menes at skaden må antas å ha en varighet på ca 10 år eller lengre.
Videre må skaden være ”betydelig”. En skade er normalt betydelig når den medisinske invaliditet er 15 % eller mer. Den medisinske invaliditet bestemmes normalt av leger mv på grunnlag av en invaliditetstabell fastlagt av Sosialdepartementet.

4.3. Beregning
Menerstatningen beregnes på grunnlag av den medisinske invaliditet/den medisinske invaliditetsgrad og skadelidtes alder.

Forsørgertapserstatning

Den som ble forsørget av avdøde, for eksempel ektefeller/samboere og barn, kan kreve å få erstattet forsørgertap. Dette gjelder også for den som i nær fremtid kunne påregne forsørging.

Det er et grunnleggende vilkår for erstatning at den som krever erstatning helt, eller delvis, faktisk ble (ville ha blitt) forsørget av avdøde. Det vil kunne foreligge forsørgelse selv om den etterlatte er i stand til å forsørge seg selv. Så lenge avdøde bidro til at den felles levestandard ble høyere enn gjenlevende kan makte å opprettholde alene, vil det normalt foreligge en delvis forsørgelse. Avdødes bidrag kan ha vært i form av egen inntekt eller i form av ytelser (arbeid) i hjemmet.

Omsorg av barn mv er også erstatningsberettiget.

Ved erstatningsberegningen skal det vurderes både avdødes forsørgelsesevne og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin egen forsørging.

I tillegg ytes dekning av gravferd og eventuelle andre utgifter i anledning dødsfallet.

Tekst av Advokat Thomas Benestad ved Advokatfirmaet Salomon Johansen AS (2015)

Back To Top